Albert Camus og humanismen


Onsdag 8. april holdt jeg et foredrag om den algirsk-franske dikteren og tenkeren Albert Camus på Litteraturhuset i Oslo. Arrangør var Human-Etisk forbund, og temaet var Camus’ tenkning sett som et bidrag til sekulær humanisme. Jeg har i de siste par årene beskjeftiget meg en del med Camus, og foreleste om ham også i Antibes i september i fjor, på en temareise forbundet hadde om eksistensialisme og humanisme.

Albert Camus er kommet i skyggen av Jean-Paul Sartre og etterkrigstidens øvrige franske intellektuelle, noe som langt på vei skyldes at Camus omkom i en bilulykke i 1960, bare 46 år gammel. Da hadde han rukket å få nobelprisen i litteratur for en ikke særlig omfangsrik, men likevel betydelig og dyptloddende litterær produksjon, som stadig rager høyt i fransk og europeisk åndsliv.

Beklageligvis er Camus nærmest blitt glemt blant sekulære humanister, enda han har levert noen vektige bidrag til humanismen som står seg vel så bra i dag som i hans samtid på førti- og femtitallet. Da det ikke var noen humanistisk markering av hundreårsjubileet for Camus’ fødsel i 2013, gjorde jeg mitt for å rette opp det ved å skrive et fyldig essay om hans fortsatte betydning, som kom på trykk i tidsskriftet Humanist ett år senere. Bedre sent enn aldri. Essayet kan du lese (i pdf-format) ved å klikke her.

I mitt foredrag på Litteraturhuset 8. april tok jeg spesielt for meg Camus’ begrep om det absurde, og spurte både meg selv og tilhørerne om opplevelsen av tilværelsens absurditet i fraværet av en allmektig gud er like følbar i dag som for seksti—sytti år siden. Camus påpekte både det umulige i å tro på noen gud som borger for enhet og mening i tilværelsen, og det smertefulle i å leve i en gudløs verden. Er vi mennesker av i dag blitt såpass vant til å leve i en verden uten annen enhet og mening enn den vi lager oss selv at eksistensielle kvaler omkring dette virker passé? Eller er vi blitt så pass makelig og hedonistisk anlagt at vi lettere klarer å flykte unna de innsikter Camus så inn i hvitøyet?

For Camus er tilværelsens grunnleggende absurditet ikke bare noe uønsket, men også en kilde til frigjøring for den enkelte. Det han kaller menneskets revolt handler om å kunne stå i det absurde, for slik å få en større nærværenhet. Politisk sett retter menneskets revolt seg mot alle tilløp til totalitær tenkning. Camus’ oppgjør med kommunismen generelt og stalinismen spesielt gjorde ham til en utstøtt hos samtidens intellektuelle på venstresiden, og fordi han heller ikke anså seg som konservativ, ble han den som sto alene. He var han forut for sin tid, og faktisk på linje med hva det i dag er god tone å si i både det intellektuelle og politiske liv.

Jeg har skrevet essayet "Humanisme mot nihilisme. Albert Camus? Oppgjør med det totalitære", som ble publisert i tidsskriftet Humanist nr. 3/2014, og som kan leses ved å klikke her.

Siste
Arkiv
Søk på tema

Filosofisk tenkehjelp

Tromsøgata 24

0565 Oslo

Telefon: 917 95 756

 

Org nr: 988 666 114