Kjenn deg selv bedre
Livsnær filosofering
Mange spør seg om filosofi kan ha noen betydning for vårt liv. Er ikke filosofi en rent intellektuell syssel som bedrives i universitetenes elfenbenstårn? I vår tid kan det se slik ut. Men i antikken hadde filosofien et uttalt praktisk siktemål. Da skulle den først og fremst lindre sjelelig smerte, og hjelpe folk til å finne lykke og sjelefred. Denne tradisjonen er blitt gjenopplivet og modernisert, og kalles nå filosofisk praksis.
Når du kommer til filosofisk veiledning, møter du en person som ber deg legge frem det som plager deg, eller det du helst vil snakke om. Innledningsvis er veilederen opptatt av å lytte, på en aktiv måte. Han stiller spørsmål for å klargjøre hva problemet er, og hva det du forteller utsier om ditt syn på deg selv og på verden forøvrig.
Hva som så skjer, avhenger av ditt behov. Kanskje er behovet å bringe orden i en tankemessig forvirring – å foreta en opprydning på tenkeloftet. Kanskje er det å drøfte et problem for å belyse det fra flere sider, slik at det blir mer håndterlig. Kanskje er det å finne en god måte å forholde seg til en ny livssituasjon på.
Det en filosofisk veileder ikke gjør, er å gi deg løsningen på problemet ditt eller svarene på de store spørsmål. Veilederen er ingen vismann eller guru som vet hva som er det rette for deg, men en som hovedsakelig spør, for at du selv skal kunne nærme deg noen svar. På denne måten filosoferer vi i fellesskap om det du er opptatt av.
Et alternativ til psykologen
Hva er forskjellen mellom en filosofisk veiledning og det å gå til en psykolog? Enkelte lurer på det for å kunne skjelne mellom «filosofiske» og «psykologiske» spørsmål. Men å trekke et slikt skille blir kunstig. For det er ikke spørsmålet i seg selv, men måten det behandles på, som gjør veiledningen filosofisk, og ikke psykologisk.
Noe som skiller filosofisk veiledning fra en del retninger innenfor psykologi og psykoterapi, er at vi ikke er så opptatt av fortiden. Veilederen er i stedet her og nå-rettet, ved å undersøke dine tanker slik du fremsier dem her og nå. Sammen drøfter vi hvordan du kan tenke på en mer konstruktiv eller hensiktsmessig måte. I stedet for å søke forklaringer på hvorfor man er blitt som man er blitt, er det ofte mer fruktbart å finne nye muligheter for fremtiden.
Å skille mellom sunn og sykelig smerte
I dagens vestlige samfunn er det blitt vanlig å «psykologisere» sjelelige problemer ved å gjøre dem til «psykiske problemer». Men langt fra alle sjelelige problemer er av psykisk art. Er du kommet i en vanskelig livssituasjon eller har fått din livssituasjon endret, handler det om å takle utfordringen på en god måte. Dette er et filosofisk, og ikke et psykologisk, anliggende. Livet er vanskelig til tider, og den fortvilelsen vi da måtte føle, kan være helt på sin plass.
Da blir det misforstått å definere den sjelelige smerten som noe sykelig – som et psykisk problem vi må avhjelpes for. Dette skjer i altfor stor utstrekning i vårt terapi-fikserte samfunn, der skillet mellom sunn og sykelig smerte viskes ut, og en friksjonsfri lykkefølelse er blitt normen for hvordan vi skal ha det. Til enhver tid. Ordet «terapi» gis dermed en snever og instrumentell betydning som kan være uheldig.
Filosofiske veiledere driver ikke med terapi i noen slik forstand. I stedet vektlegger vi den tankeprosess som må til for å forstå hva som skaper sjelelig smerte, frustrasjon eller ubalanse. Bare da er det mulig å endre måten å tenke om ens situasjon på, og dermed endre situasjonen eller forsone seg med den. I denne vide forstand har filosofisk veiledning en terapeutisk funksjon som er blitt mangelvare i dagens samfunn.
« ... å drøfte hva det gode er og alt det andre dere hører meg snakke om, og å undersøke både meg selv og andre, er virkelig det beste et menneske kan gjøre ... uten denne typen undersøkelse er ikke livet verdt å leve ... »
Sokrates
(fra Sokrates’ forsvarstale av Platon)